Her kommer det en liten oppdatering fra Tijan (Christian).
I Gambia står alt bra til. Vi har vært her i 3 uker nå og vi begynner å føle at ting begynner å slå seg til ro. Det har vi egentlig gjort de siste 2 ukene men allikevel er det noen småting som må på plass. Leiligheten vår er i 2. Etasje av en tidligere restaurant, og er schææær (se bildet). Vi har 4 soverom, 3 bad, kjøkken, stue og stor balkong så pusterom har vi nok av. Vi har ikke pyntet noe særlig her enda, vi har jobba mest med å få tak i ting vi trenger, som utstyr til å lage mat og å reparere alt vi har klart å ødelegge til nå. Blant annet har vi ødelagt 3 dører, en stekepanne, og en kjele. Ting er ikke konstruert for hardhendte norske vikinger her...
Inntrykkene er mange og overveldende, og jeg har vel ennå ikke forstått, selv om Jens har fortalt meg det mange ganger, at vi er i Gambia, og at dette vil være hverdagen vår i 8 måneder fremover. Det er for godt til å være sant, samtidig som jeg merker alvoret ved å være så langt unna sine beste venner og sin egen kultur.

Det som har gjort mest inntrykk på meg de 3 første ukene har vært den utrolige gjestfriheten ECCO har tatt oss imot med. Vi ble fort adoptert inn i ECCO-familien på Cape Point, hvor vi ofte er innom og henger med gutta og spiser lunsj. Jeg har jo også trommetimer på stranda sammen med trommelæreren min Bouba 3 ganger i uka. Det er stas. Vi går ”easy easy” nå i begynnelsen da. Gjelder å få dreisen på hvordan behandle skinnet, og ikke minst prøve å pønske ut hvor pulsen ligger. Det var skikkelig artig å være med Bouba på jobb for første gang. Det var på en navneseremoni i Banjul.
En navneseremoni i Gambia har jeg funnet ut er ganske lik en dåp i Norge. Hvertfall hyggestunden etter navneseremonien. Selve seremonien i Moskeen var jeg ikke med på. Stort sett masse tanter som sitter og skravler og ler. Mennene rømmer og ungene leker sammen, og det er mye god mat. Det som er anderledes ble jo klart for meg da trommegruppa til Bouba (inkludert meg som læregutt) dukket opp. Gutta hamra løs på trommene og tanter med små og store romper var oppe etter tur og rista og vrikka og trampa og klappa. En av tantene skulle selvfølgelig dra opp meg, det morsomste de vet er å se en ”toubab” (som betyr hvit mann på wollof) danse. Og som de fleste som kjenner meg vet vel at man ikke trenger å be meg 2 ganger. Jeg kjørte en klassisk knær-frahverandre-sammen-frahverandre-sammen til det jeg gjetta var pulsen. Litt uti der begynner jeg å lytte febrilsk for å finne brekket (en slags avslutning før neste danser skal ut i ringen) og da det kom seifa jeg med en beskjeden rompevrikk. ”The crowd went wild” og jeg hadde tydeligvis bestått...

Ellers er det jo regntid i Gambia nå. Det betyr at det regner litt eller MYE stort sett hver dag. Gater blir elver, og alt stopper opp når det er som værst her. Det er dårlig med dreneringsystemer her, så bor du i en grop så ligger du dårlig ann.Jeg har sett folk kjempe harde kamper mot vannmassene som for ente gang tar seg inn i huset deres.
I dag er det valg (se egen post) så nå skal jeg hjem til familien min og valgvake. Har så mye jeg har lyst til å fortelle men må vel dele det opp, så det ikke blir så mye på en gang. Jeg tenker på alle dere der hjemme, og mine fredskorpskolleger i India og Guatemala. Håper alle har det bra.

Klem fra Tijan