En kort tur innom hverdagen

Da var det hverdag her i Gambia igjen, den består av at i en uke nå har alle avtaler blitt avlyst, og jeg har sitti hjemme og øvd kora, stappet norsk godteri, følt meg litt ubrukelig og ellers ikke stort, før i dag, hvor jeg både har et intervju, en trommetime og en deadline å kaste meg imellom, og nesten ikke tid til noen av delene. Det er Gambia i en nøtteskall. Og for de som tenker at, 3 ting på en dag, det er jo ikke stort, så må jeg fortelle det at i Gambia brude du aldri finne på å gjøre mer en 1 ting hver dag. Hvertfall aldri hvis planene involderer å møte forskjellige mennesker til forskjellige tidspunkt. Det blir bare krøll. Hvorfor? Det er ikke lett å sette fingeren på. Det dukker alltid noe uventet opp, men fellesnevneren tidsfølelse er dekkende.
Dette lærte jeg av hard erfaring i november-desember, vet ikke om dere husker at jeg skrev om at jeg hadde så lyst til å gjøre så mye mer enn å lære instrumenter. Jeg syklet rompa av meg rundt i hele området her, besøkte råd og organisasjoner, ble ikke noe som helst sammarbeid, jeg hadde jo instrumentaltime 2 timer hver dag, så jeg hadde jo ikke tid... Håper allikevel båndene jeg knyttet skal komme til nytte senere i oppholdet.

Nå er det jo heller ikke lenge til vi får besøk her i Gambien, i overimorgen kommer jazzklassen fra Sund, jeg har fått visse instrukser om hvem jeg skal plage mest av en viss bisse, men skal nok for det meste ta godt vare på de. Gleder meg fryktelig mye til å dra tilbake til Njawara igjen, der jeg var på besøk sammen med fjorårets jazzklasse. Når besøket vårt drar hjem skal jeg tilbake dit å bo der en måned, men det kommer jeg tilbake til senere.

Tijan Susso

Godt Nyttår!

Da ble det jaggu nyttår i år også, og jeg har hatt en kjempefin juleferie sammen med familien. Selv uten juleribba klarte de å legge på meg de 5 ekstra kiloene man jo skal legge på seg i jula. De skal ha skryt for det. Nå er det en ting som ende litt surt i ferien allikevel. Tabaski er den aller største helligdagen her nede, og i fjor falt den på samme dag som nyttårsaften! Det skulle bli en stor festdag for alle muslimer og kristne og Jens og meg. Den foregår slik at om morgenen slakter man en geit, deler den opp og gir noen av delene til de som ikke har råd til geit selv, før man lager et festmåltid. Det viste ikke jeg og Jens. Vi trodde man spiste på kvelden. Så vi sov lenge, jeg flytta tilbake til leiligheten etter ferien og slappet av. Da moren til Jens, Jens og jeg møtte opp i finstasen i 6 tiden på kvelden var det hele over... Rakk i midlertidig nyttårsfeiringen med god margin, koste meg værre, så fyrverkeri, drakk øl og var på konsert med Pap Joof (en kjent senegalesisk popartist) til 5 om morgenen, var bare litt trist å spise bagett med egg og majones til middag på nyttårsaften. Uansett, ønsker alle hjemme og borte et fantastisk nytt og sprudlende år, gjør dette til et spesielt ett!

Nyttårsklemmer fra Christian

Dakar turen for å hente besøket vårt

Det er klart det kriblet litt i magen da vi satte oss i Babou’s bil tidlig en tirsdags morgen. Det var første gang på 3 og en halv måned vi skulle bevege oss noe særlig utenfor en radius av 2 mil fra leiligheten. Fergeturen over til Barra gikk fint, etter at vi hadde vekslet Dalasi til CFA med en mann som sto på et hjørne på markedet og tok oss med inn i et smug. Allerede da vi kom over elva begynte vi å skjønne at å reise til Dakar kan ta tid. Der sto onkel politimann og skulle ha oss med på stasjonen for å sjekke igjennom bagasjen vår. Etterpå fulgte en tur i en stor trang buss med masse folk opp til grensa til Senegal. Fra grensa og opp til der taxier og busser sto parkert var det hest og kjerre i en og en halv kilometer.

Så kom finalen. For 45 kr fikk vi sitte på med en mellomstor og fin og trang buss de 30 milene det var igjen opp til Dakar. Setebredden her var beregnet for sånne som meg og Jens, problemet var at vi var de eneste med rumper av så små dimensjoner. Vi satt 5 i bredden omtrent som dette; big mama, Jens, big mama, Christian, big mama. Vi satt så godt fast at vi trengte ikke stolrygg for å si det sånn. Vi oppdaget etter hvert at vi var med på en valfart som var svært sammenlignbart med noe vi kjente fra før. Grensehandelen. Omtrent på samme tid der hjemme satt sikkert busslass på busslass med pensjonister på vei til svenskegrensa for å handle inn juleribba, hadde disse damene vært i Gambia for å handle inn til Tabaski. Jens fikk flere henvendelser om han ikke kunne ta med en sukkerkvote på 2 kilo. Etter langt og lengre enn langt var vi fremme. Klokken var halv 10, det var mørkt, og vi ble dumpet av langs en hovedvei utenfor Dakar. Ikke viste vi hvor vi var, ikke viste vi hvor vi skulle. Til vår glede smatt det frem et par tyske jenter imellom alle de store damene på bussen. De viste om et sted. Etter en taxi tur inn til sentrum og etter litt leting havnet vi hos en portugiser som leide ut noen enkle rom til en god pris helt nede i sentrum. På en restaurant rundt hjørnet fikk vi oss litt middag, og oppdaget til vår forbløffelse at i menyen sto det ”Hotdog de Norvege” lurer på hva det var den dag i dag.

Onsdagen gikk stort sett med til å nyte å være i en storby, vandre rundt mellom høye bygninger og titte inn igjennom butikkvinduer og kafeer. De mest siviliserte steder i Gambia er bare landsbyer i forhold til Dakar.
Vi rakk også å finne et hotell til våre kjære som vi ventet samme kveld.






Klokka 1 på natta 3 timer forsinket kom folka vi hadde ventet på så lenge. Bagasje var borte, inkludert alle julepresangene til Jens, men alle var like hele og like lykkelige allikevel.



Torsdag morgen brukte vi på å se litt av Dakar, og handle inn mistet bagasje, bli kjørt over av en taxi og miste en stortånegl, bli svært plaget av selgere, og spise lunsj, før Jens og jeg dro for å leie en drosje vi skulle ha til grensa. Vi endte opp med en sjåfør som ikke kunne engelsk og en unik dieseldrevet Peugeot 7-seter der 3 satt trangt og 4 komfortabelt, som nok hadde sett bedre dager.

På tross av svært stor skepsis fikk vi dytta inn alle som en og var klar for tur til den gambiske grensa. Vi så mange spennende trær og sandtyper langs veien som aldri tok slutt, i tillegg til en lastebil som hadde punktert...






Den gambiske grensa ble krysset av 7 reiselystene men slitne nordmenn først dagen etter. Grunnet dårlig tidsberegning nødlandet vi i Kao Lack en natt. En kort taxitur med en geit på taket, og en gutt som spøy i bilen skulle til før vi var ved ferga. Der møtte vi ytterligere flere mennesker og geiter.
Fredag ettermiddag tok vi alle inn på Leybato’s Hotel og var enige om at det hadde vært en fin tur.

Det må nevnes at de valgte å fly tilbake til Dakar...

Christian