Dakar turen for å hente besøket vårt

Det er klart det kriblet litt i magen da vi satte oss i Babou’s bil tidlig en tirsdags morgen. Det var første gang på 3 og en halv måned vi skulle bevege oss noe særlig utenfor en radius av 2 mil fra leiligheten. Fergeturen over til Barra gikk fint, etter at vi hadde vekslet Dalasi til CFA med en mann som sto på et hjørne på markedet og tok oss med inn i et smug. Allerede da vi kom over elva begynte vi å skjønne at å reise til Dakar kan ta tid. Der sto onkel politimann og skulle ha oss med på stasjonen for å sjekke igjennom bagasjen vår. Etterpå fulgte en tur i en stor trang buss med masse folk opp til grensa til Senegal. Fra grensa og opp til der taxier og busser sto parkert var det hest og kjerre i en og en halv kilometer.

Så kom finalen. For 45 kr fikk vi sitte på med en mellomstor og fin og trang buss de 30 milene det var igjen opp til Dakar. Setebredden her var beregnet for sånne som meg og Jens, problemet var at vi var de eneste med rumper av så små dimensjoner. Vi satt 5 i bredden omtrent som dette; big mama, Jens, big mama, Christian, big mama. Vi satt så godt fast at vi trengte ikke stolrygg for å si det sånn. Vi oppdaget etter hvert at vi var med på en valfart som var svært sammenlignbart med noe vi kjente fra før. Grensehandelen. Omtrent på samme tid der hjemme satt sikkert busslass på busslass med pensjonister på vei til svenskegrensa for å handle inn juleribba, hadde disse damene vært i Gambia for å handle inn til Tabaski. Jens fikk flere henvendelser om han ikke kunne ta med en sukkerkvote på 2 kilo. Etter langt og lengre enn langt var vi fremme. Klokken var halv 10, det var mørkt, og vi ble dumpet av langs en hovedvei utenfor Dakar. Ikke viste vi hvor vi var, ikke viste vi hvor vi skulle. Til vår glede smatt det frem et par tyske jenter imellom alle de store damene på bussen. De viste om et sted. Etter en taxi tur inn til sentrum og etter litt leting havnet vi hos en portugiser som leide ut noen enkle rom til en god pris helt nede i sentrum. På en restaurant rundt hjørnet fikk vi oss litt middag, og oppdaget til vår forbløffelse at i menyen sto det ”Hotdog de Norvege” lurer på hva det var den dag i dag.

Onsdagen gikk stort sett med til å nyte å være i en storby, vandre rundt mellom høye bygninger og titte inn igjennom butikkvinduer og kafeer. De mest siviliserte steder i Gambia er bare landsbyer i forhold til Dakar.
Vi rakk også å finne et hotell til våre kjære som vi ventet samme kveld.






Klokka 1 på natta 3 timer forsinket kom folka vi hadde ventet på så lenge. Bagasje var borte, inkludert alle julepresangene til Jens, men alle var like hele og like lykkelige allikevel.



Torsdag morgen brukte vi på å se litt av Dakar, og handle inn mistet bagasje, bli kjørt over av en taxi og miste en stortånegl, bli svært plaget av selgere, og spise lunsj, før Jens og jeg dro for å leie en drosje vi skulle ha til grensa. Vi endte opp med en sjåfør som ikke kunne engelsk og en unik dieseldrevet Peugeot 7-seter der 3 satt trangt og 4 komfortabelt, som nok hadde sett bedre dager.

På tross av svært stor skepsis fikk vi dytta inn alle som en og var klar for tur til den gambiske grensa. Vi så mange spennende trær og sandtyper langs veien som aldri tok slutt, i tillegg til en lastebil som hadde punktert...






Den gambiske grensa ble krysset av 7 reiselystene men slitne nordmenn først dagen etter. Grunnet dårlig tidsberegning nødlandet vi i Kao Lack en natt. En kort taxitur med en geit på taket, og en gutt som spøy i bilen skulle til før vi var ved ferga. Der møtte vi ytterligere flere mennesker og geiter.
Fredag ettermiddag tok vi alle inn på Leybato’s Hotel og var enige om at det hadde vært en fin tur.

Det må nevnes at de valgte å fly tilbake til Dakar...

Christian