Da sitter jeg plutselig hjemme i leiligheten igjen etter 2 uker i Njawara. Skriver en post jeg håper Jens kan poste for meg. Det har skjedd mye siden sist gang, jeg har vært med å lage et hus, drukket mye ataya, spist ekorn, begynt å lære talkin’ drum, kjørt bil, og spist myye ris og fisk. Var allikevel godt å få anledning til å komme hjem da lærerne mine hadde et stort program (bryllup i 3 dager og 3 netter) i Brikama ikke langt unna hjemme. Har nemlig vært syk for første gang i Gambia, en dag med feber og noen dager med magekjør. Da var det godt å komme hjem til uleste brev fra nord og øst, vakker musikk på en ”FK CD” fra våre kjære kjære kolleger i India, leverposteien til Jens og en do og sitte på. Etter 3 dager å komme meg på, blir jeg med lærerne mine opp igjen klar for nye sprell. Det er jo ikke tvil om at Njawara er stedet å være, bare man ikke er syk.

Tijan

Hei igjen ja!

Nå er det svært så lenge siden vi har gikk lyd fra oss her på bloggen. Det har sin naturlige grunn at vi har hatt besøk av en fantastisk gjeng fra Jazzlinja på Sund. Utrolig kult å ha de på besøk, og jeg må innrømme det var fint å henge med norske ungdommer igjen, en liten stund. Men det var også litt godt når de dro, å ha Gambia for seg selv igjen.
Selv om lå det et lass på ca 50 mailer ubesvart i innboksen, nok en månedsrapport måtte skrives, og nok en gang skal det synses i avisen om Gambia og dets påvirkning på en sart norsk sjel. Er derfor denne posten blir et inneklemt uverdig sammendrag av hva som har vært og hva som skal komme, siden ingen av delene innebærer avansert teknologi eller telefonlinje. Jeg reiser altså om 3-4 dager til Njawara, der Jens og jeg nettopp var med Jazzklassen. En liten landsby nær grensa til Senegal, der ECCO har en av sine Cultural Camps, og hoster lærelystne turister. Jeg skal bo hos sjefstrommis Biram, lære så mye jeg orker av wollof trommer og wollof språk, har også lyst til å sette meg ned med en av de eldste i Njawara, snakke om kultur og historie. Gruer meg litt til sånne småting som å gå på do, eller bli dårlig, men ellers gleder jeg meg masse til noe som kan bli den beste, mest inntrykksfulle og lærerike perioden jeg har her nede.
Derfor hører dere ikke noe særlig fra meg på en måned. Hverken her, på mail eller på telefon, bare så dere vet det.

Klemmer fra Tijan