Fellesmail ble blogg eller omvendt

Hei kjære alle sammen!

Det er så mye å fortelle at jeg kunne skrevet flere bøker, men det har
jeg ikke tid til. Her kommer noen få tanker og skriblerier.

Har ikke hatt for vane å skrive drøssevis av mailer, noe jeg stadig
angrer på, men dog ikke har klart forandre. Spesielt ikke under
forhold, hvis en lindrende, litt under kroppstemperatur temperert
gambisk bris, lokkende sneier lokkene hviskende; kom deg ut, sjekk
forholdene!

Er fortsatt i Gambia, har vært her et halvt år, og vips er jeg snart
hjemme igjen. Hjemme ja. Savn av familie og venner er ganske sterkt
for tida. Min naermeste familie har besoekt meg, det maa nevnes! Er på en måte litt ensom her. Har alltid folk rundt meg, men det er svært få, om kanskje ingen, som forstår meg slik som folk
hjemme kan forstå meg. Med min bakgrunn, vokst opp hovedsaklig i
Norge. Det er ingenting å utsette på gambierne sitt ønske og villighet
til å forstå. Håper de opplever meg like interessert. Jeg prøver jo
jeg også, men på samme vis synes jeg det er vanskelig. Det tar tid.
Det er en god følelse hver gang jeg skjønner at jeg har forstått en
liten bit til.

Ensomheten jeg snakker om er ikke plagende. Den er ikke overveldende.
Også har jeg Christian her, som opplever noenlunde det samme som meg.
Vi snakker norsk. Om alt mulig, mest om inntrykkene. Hadde vært noen
hakk større utfordring å være helt alene et år. Tenker på de som er
steder hvor folk i utgangspunktet ikke kjenner og forstår deres kultur. For ikke å nevne de stedene der det er overvekt av folk som ikke engang vil forstå. Og av hvilke grunner de er der. For min del har jeg verken blitt deportert eller flyktet hit. Ikke har jeg reist
hit på noe annet grunnlag enn at jeg ville det selv. Prøve noe nytt,
erfare og kjenne på en annen kultur. Jeg vasser i utfordringer, noe er
lett, mye er vanskelig. Men mine strabaser her, er selvsagt høyst
minimale i forhold til andre nevntes på flyttefot.

Hva driver jeg med her? Spørsmålet har jeg stilt meg noen ganger, andre har stilt meg det, og svaret er litt forskjellig hver gang. Det er ikke lett å beskrive hva i huleste jeg gjør i Gambia et år. Kort sagt dro jeg hit med utgangspunkt i å oppleve kulturen, samt dele min.
Som Jens, men også som hvit, masse annet rart, norsk, europeisk ,
Fredskorpsdeltager, Sund fhs representant og ECCO ansatt. Mye å tenke
på, og jeg blir spandert noen tanker om selv også. Har ansvar for hva
og hvem jeg representerer, og jeg er godt synlig. Gambia er et lite
land, og stort sett hvor jeg enn beveger meg, blir jeg kjent igjen av
noen. Jens, Jankuba eller "coach" roper de. Stas, men litt pes. Hører
med til trynet, håret og jobben.

Noe av det vanskelige å takle, er at de fleste tror jeg er steinrik.
"-Jeg er ikke rik, eller jeg har jo endel penger og muligheter i
forhold til deg, for jeg har jo nesten penger nok til å jobbe et år
frivillig og ulønnet i et annet land, men du skjønner jeg har
studielån og kjøpte nettopp fotballstøvler for et par gambiske
månedslønner, og du skjønner at bla bla bla osv, og har ikke kapasitet
til å kjøpe brød til alle de som spør hver dag-". Hvordan forklare at jeg ikke kan/vil hjelpe!? Kan det forklares? Skal jeg prøve å forklare? Eller skal jeg bare avfeie ham slik at jeg ikke
blir utslitt av å prøve å forklare alle sammen at jeg ikke er et rikt
rasshøl som ikke gidder å dele? Er jeg ikke det? Eller skal jeg gi til
alle som spør, helt til jeg er tom, for så å begynne tiggerunden selv?
Jeg kan i grunn føle meg ganske skyldig, der jeg ikke kjøper brød til
fyren som eier sandaler, bukse, singlet, lue og en trillebår halvfull
med jordnøtter. Jeg ser han er sulten. Mitt økonomiske bidrag i Gambia
denne gang, blir pengene jeg tilfører omsetningen til lokale
dagligvarehandlere. Mat må jeg ha, kjøper svært få ting for å eie de,
men noen gambiske klær skal jeg da ha med hjem.

Samtidig har Christian og jeg blitt arbeidsgivere for nabokonene. De
vasker og steller litt, mot bra betaling i gambisk målestokk. De har
startet business av pengene de tjener. De lager mat, sju forskjellige
retter hver dag som taes med til markedet. Lunsj selges i porsjoner og
smaker ypperlig. Selv er jeg fast kunde, og Domoda er favoritten.
Kjøleskapet mitt (Christian bor i Njawara en måneds tid) er fullt av
plastikkposer spent med vann. Halvliterne og literne kjøler seg over
natta, og blir lett solgt sammen med lunsjtallerkenene i den
tiltagende heten.

Nabofamilien har økt fra mann og gravid kone, til mann med to koner
(den ene har født, den andre føder snart), tre til sju små barn og to
voksne søstere. Jeg fungerer som barnehageonkel markedstid. Det går
bra, jeg har jobbet i barneskole og i SFO, men gambisk "førskole" blir
litt annerledes. Det er gøy, men hysj, en skokk unger kan være relativt krevende også. Hjemmet
mitt er like trafikkert som hovedveien utenfor, jeg må gjemme meg i
enden av stranda når jeg av og til trenger litt ro.

Familien har blomstret opp til de grader. Det sto ikke bra til da vi
kom. Mannen var syk, og kona var høygravid. De hadde ingen inntekt, og
jeg tror vi kom i grevens tid. Jeg sendte mannen til legen, tok endel av
arbeidet hans til han ble bedre, og betalte legeregningen. Han er
murer, gartner og maler, og hadde kontrakt på hånda. Ikke
arbeidsdyktig er lik ingen inntekt. Sykemelding og sykepenger er det
ikke noe som heter her. Arbeidsgiveren hans var fly forbannet for at
jobben ikke ble gjort, noe som var dels uforståelig for naboen min. Mannen
spurte arbeidsgiveren sin spørsmålet; "Kan en tom sekk stå?, Kan den
det?"
Utover høsten og etter årsskiftet ble han imidlertid møkkete av
murepussen igjen, og etter planen er familien ikke lenger avhengige av
inntekten de får fra Christian og meg. Businessen til damene, og
mureriene hans, vil kanskje gi barna deres en sjanse til å begynne på
skole.

Hovedsaklig jobber jeg med fotball. Spiller ikke selv, det er det ikke
tid og anledning til. Tidsbudsjettet, energibudsjettet, knekt finger og Malaria er
hovedgrunnene til at min egen utvikling som spiller eventuelt bare
blir pusset på i slutten av vårsesongen. Har for det meste vært hovedtrener for a-laget til Sateba United, men også vært involvert i annen aktivitet i Sateba sin regi. Vi hadde en
fantastisk høst resultatsmessig. Sportslig altså... Vi vant 27 av 30
kamper og var klare for kvalifisering til nest høyeste nivå, økonomisk
var det snarere tvert imot. Dvs vi tjente ikke en eneste dalasi, og
ville fått mye høyere utgifter i 2.div. Frivillighet fra ildsjeler er
det som holder laget i gang, og vi trakk oss fra serien før vi skulle
betale avgiftene. I dag er de beste spillerne våre i klubber på
høyeste nasjonalt nivå, og et par stykker har foten inne i
landslagsmiljøet. Det er synd at økonomien ikke strakk til, for vi
hadde et lag som var kapabelt til å konkurrere med de beste i Gambia.
For byen Lamin og samfunnet her, hadde det vært av stor betydning å ha
et lag der oppe. Ikke fordi det hadde vært kult, men av seriøs
betydning. Likevel, ingen depper, holdningen er optimistisk og
målrettet. Kanskje vi klarer det neste gang. Mest sannsynlig uten meg
tilstede.

Det er særdeles interessant å jobbe i så uvante omgivelser, ubetalelig
læring og en uforglemmelig opplevelse. Fotballen tok mye tid i høst,
mindre tid i vinter. Akkurat nå er jeg usikker på hva de neste
månedene vil inneholde. Skal bli spennende å se. Føler tiden er moden
for å forlate Sateba United. Jeg er fornøyd med oppholdet, de vil
alltid være i mine tanker. Jeg ble tatt godt imot av en gjeng som
visste hva de drev med. Fotballfaglig har jeg fått mye ut av det.
Selvfølgelig fått utrolig utbytte av det på mange plan. Håper noen her
har fått noe ut av besøket mitt også. Føler at jeg har bidratt i
positiv retning. Mener spesielt junioravdelingen er styrket. Målet
mitt var i utgangspunktet å bidra til en start for en organisasjon for
og av ungdom. Det har det ikke blitt noe av. De hadde allerede en
"organisasjon" som var en miks av karer i alle aldre. Alle jobber for
klubben, det vil si ungdommene. Jeg var bare en ekstra mann, med noen
annerledes tanker og ideer, og uten penger. De håpet i det lengste at
jeg skulle kunne redde de økonomisk, det var jeg ikke i stand til. Men viktigheten av å bygge en
framtid for klubben, rekrutteringen og ungdommene, uten penger snakket
vi endel om. At noen kan trene smårollingene i klubben er et bra
tiltak, og mange av spillerne våre kommer til å sette av tid til dette
fremover. Det blir mer organisert. Vanskelig for meg å måle, og uttale
meg, om jeg har gjort noen forskjell til det bedre. Som sagt vet de
hva de driver med, og når det gjelder A-laget, så var det et vinnerlag
før jeg satt mine bein i sanda i Sateba.

Ellers prøver jeg å lære litt språk, nemlig wollof, som er en av de
lokale versjonene å snakke på. Har ikke hatt tid til å ha wolloflærer,
så det går litt smått.
Wollof er også en stamme i Gambia, nest størst av de elleve. Etter
hvert har wollofspråket utviklet seg til å bli mer eller mindre
fellesspråk i tillegg til engelsk. I byene er det en grei andel som behersker engelsk, som forøvrig er det offisielle språket. Regner med at
det har noe med kolonitiden å gjøre... For ikke lenge siden feiret vi Gambia
sin frigjøringsdag 18. februar. (1965)

Er jo så heldig å bo en kilometer fra Atlanterhavet. Dette havet og
Gambia møtes i en glitrende, knitrende, innbydende langstrakt strand.
Palmene står å henger, mens folk henger i køyene. Vannet er ikke
varmt, det er sprudlende og chill. Ingen bølger er like, de står aldri
stille, de kan være rå og brutale. En gang var det skikkelig tak i
havet, først ba det på dukkert, spilte så opp til dans som ble et
basketak. Så helt stille, mørkt og stille. Så plutselig lysnet det opp
i bedagelige bevegelser, og havets vennskap med land og strand ble
brått av kjærlig art igjen. Det passet meg bra. Bruset fra havet er
voldsomt beroligende. Rett som det er stikker jeg og tar en dukkert.

Liker å skravle med gambiere i alle aldre, fra , forskjellige stammer,
høre de fortelle; Gambia, Afrika, Europa, livet, døden, drømmer, fisken i havet, alt
og ingenting.

Musikk og dans gjennomsyrer den rike gambiske, og vestafrikanske
kulturen. Har fått et innblikk i de forskjellige stammenes tradisjon
gjennom dagliglivet, og gjennom ECCO (Education through Culture and
Communication Organisation). Har deltatt og gjennomført et kurs i vest
afrikansk musikk, dans og kultur. Det var 14 dager sammen med
jazzlinja fra Sund folkehøgskole, på Culture Camp i landsbyen Njawara
ved grensen til Senegal. Det var forresten et fantastisk kult program.

Føler at jeg avslutter nå, med mye jeg ennå ikke har fortalt. Det er
jo så mye stas. Det skjer så mye kult! (Internettilgangen er ikke så
stas!) Men blant annet landskamper, Youssou N`dor, dansekonkurranser,
moskeene, kirkene, ferjeturene, sykkelturene, bilturene,
Dakar/Senegal, krokodillene, turisthotellene, slangene, hyenene, min
gambiske familie, på byen, på stranda, libanesernes shoppingsentre,
konene jeg har blitt tilbudt, bumsterne, rastafariene, strandfestene
osv... Denne mailen og mer blir fortalt på bloggen vår:
gambialivet.blogspot.com (Som absolutt trenger en oppdatering...)

Nevnte lindrende bris... Den er slått over til en varm snikende,
stikkende, tett og omfavnende vind man helst unngår. Våren har kommet!
Ligge på et steingulv som har vært i skyggen hele dagen og i ly fra
Sahara-brisen, med en vannflaske i hendene og vått tørkle rundt panna,
er rått fristende. Jeg digger jo å løpe halvnaken rundt i sola å
steike, men her er det pokker ta hett. Bare for å bekrefte det for de
som eventuelt var usikre på om det er varmt rundt ekvator liksom. Akkurat nå kunne jeg tenkt meg å plundre med et par skibindinger som ikke vil opp. For de har frosset fast, og fingrene mine er blåfrosne
og kraftløse. Vinden hyler barberbladskarpe iskaktuser i kinnene og
kyler noen ned nakken. Mister balansen, tar et par tre
mindre grasiøse svai og strekker kroppen i vater, før jeg med et
pinlig nøyaktig og bemerkelsesverdig flatt, direkte brutalt støt komprimerer snøen i en
pepperkakemannlignende figur under meg...

Ehhh.., vent nå litt. Varmen her, er ikke så ille likevel...


Jens Jankuba Sarr Gjønnes