Det hendte i de dager da Jens og Christian nettopp hadde blitt innkalt til fredskorpsoppdrag i Gambia. I et hjørne av gården vi bor i, i et lite rom, kom et barn til verden. Far var jordmor og bakgårdsrotta Rasmus vitne. Det ble en stor frisk jente som på tirsdag ble feiret av glade venner og slektninger i en navneseremoni i gården og fikk navnet Frida. Ingen av oss har vel holdt i et så nyfødt barn før, og vi har allerede rukket å bli veldig glad i vår nye nabojente. ”Your future wife” sa faren hennes da jeg holdt rundt henne for første gang. Stadige påminnelser om desperate drømmer gjør at glansbildet Gambia blekner i den varme sola. Etter noen overveielser frem og tilbake har Jens og jeg kommet frem til at vi ønsker og hjelpe denne lille familien, og vi har spurt om moren til barnet vil være hushjelp hos oss. Dette har vi kommet frem til er en fin måte å gi penger på, uten å gi det inntrykket at hvite folk har så mye penger at de bare kan dele ut. Det er mer en vennetjeneste fra vår side, og det føles godt å kunne gi noen et arbeid. Med ”europeiske” perspektiver føles dette veldig rart, og ansette noen på denne måten. Hadde ikke trodd at jeg kom til å gjøre det, men på mange måter slår vi 2 fluer i en smekk. Vi slipper å bruke så stor del av tiden vår på oppvask, klesvask og husvask, og vi kan bruke mer av tiden vår på å oppleve Gambia. På samme tid får vi hjulpet de som etter 5 uker her har blitt gode venner av oss.