Kremt...

Som jeg tidligere har skrevet på bloggen, så fikk jeg være med Bouba, trommelæreren min å spille på program etter Ramadan. Og som Jens bekreftet så gjorde jeg det... Men det som var greia da, som Jens ikke kan si NOEN ting om, er hvordan det gikk. Fordi han var ikke der... Jeg har selvfølgelig fortalt han hvordan det gikk, men jeg tror han skrev den posten om meg før det. Slik her gikk det til:

Glad til sinns og lett til bens tok jeg taxi til Banjul. Endelig var Ramadan over, endelig skulle jeg høre de fantastiske rytmene, se damene danse og jeg skulle få prøve selv. Som vanlig drar jeg først hjem til Bouba, og der sitter vi og drikker Ataya (som er en post for seg selv, kommer snart) og venter på de andre trommisene. Sammen går vi bort til gata vi er ønsket, her funker det sånn at en vert leier inn en trommegruppe til ønsket anledning, men gruppa setter seg i gata, og alle får komme, det gjeldres opp lys og høytalere til sangere og masse stoler. De begynner å spille, og setter en tromme i fanget mitt.

En vegg av lyd, høy lyd braker imot meg og jeg forstår ingen ting. De folka her har spilt hele livet sitt, jeg har ikke hørt wolloftrommer på en måned. Hvor er pulsen? Hvor er den spinkle enkle rytmen jeg har lært å spille? Når skal jeg starte? På tross av all forvirring klarer jeg å SE rytmen min blir spilt. I dette lydnivået kan jeg jo prøve tenker jeg, og slår løs. Samtlige i trommegruppe skjærer en grimase, og klarer så vidt å fortsette. Jeg stopper selvfølgelig. Nå skulle alle i trommegruppa (på en gang) vise meg en enklere rytme og spille (alle viste forskjellig) men så lenge jeg ikke fant pulsen var det å treffe rytmen som å skyte på blink i blinde. Ikke særlig mindre stressa ble jeg når det begynte å samle seg endel folk som gjorde seg klar til å danse, og etter få minutter var min trommeopptreden over. Lærte imidlertidig masse når jeg hørte på resten av programmet, så med intens øving og hyppig programbesøk fremover så skal jeg snart klare det. De har et fint ordspill for sammenhengen her nede, som jeg har fått masse cred. for å si på wollof. "ndanka ndanka, måj djapa gållå". Easy easy and you will catch the monkey...

Rytmiske hilsner fra Ti