Nr 2

Nevnte at det var endel utfordringer å trene dette laget. Skal ikke gå for detaljert inn på det, bare litt. Som tidligere skrevet ankom jeg Sateba og ble presentert som den nye treneren. Samtidig fortsatte gamletreneren. Han har trent spillerne lenge og vel, og regner gutta som sine. Litt som når en viss Eggen går igjen på Lerkendal, men ikke helt sånn likevel. Stort sett er det jeg som tar meg av treningene. Vi er sammen om laguttak, han har siste ord. Vi er sammen om kampene, som forløper seg omtrent slik: Jeg snakker før kamp og i pausen, han skriker fra sidelinja. Vi diskuterer taktikk under kamp, han har siste ord om eventuelle endringer (innbyttere, formasjon etc). Vi spiller hans spillestil. Vi er ikke alltid enige, men vi har ingen konflikter oss imellom. Alle bortsett fra ansatte og spillere tror jeg har hele ansvaret, hvilket fører til at jeg får ris og ros fra fansen, innbyggere etc. Jeg prøver å moderere min rolle, siden min rolle praktisk talt er assisterende trener. Litt ansvarsfraskrivelse her, men det er på sin plass. Det er ikke mine avgjørelser som har ført oss til tre finaler, men jeg har bidratt. Gamletreneren har avgjort at noen av mine forslag skal brukes, vi er mer som et trenerteam, og han er sjef. Noen ganger er det frustrerende ikke å ha hele ansvaret, andre ganger er det sabla godt å ha ”headcoach” (som jeg som eneste kaller ham) ved min side. Jeg er tross alt ferskis på dette nivået. Vi er blitt gode kamerater og jeg gleder meg til videre samarbeid.

”Assistant coach” Jankuba (som jeg som eneste kaller meg)