Mais med nattevakten...

Det sitter en kar utenfor porten som fører inn i gårdsplassen vår. Som tidligere beskrevet er vi ikke alene i denne, skal vi kalle det bygården. Her bor det flere folk og dyr. Uansett mannen med den grønne uniformen har vi etter hvert fått et godt forhold til. Han hilser, smiler, stotrer frem noe engelsk og noe wollof. Mest opptatt er han av å høre på radioen som han holder klistret til øret til enhver tid. Mellom atayaslurpene sine da selvfølgelig. Ataya er et kapittel for seg selv, foreløpig forteller jeg deg at det er te. En dag jeg kom hjem fra trening satt han å grillet mais. En liten bærbar grill som du snurrer for å få futt i ble brukt. Grillet, litt svidd mais er noe av det beste jeg kan få, heldigvis inviterte han meg. Vi spiste mais, kikket på forbipasserende biler, kikket av og til på hverandre og humret over noe vi tydeligvis var enig i å humre av, blant annet en bil med gåen viftereim, og så var det kvelden.

Jankuba