En kort historie jeg må fortelle

Her for et par uker siden skjedde det meg noe merkelig. Det skjedde da jeg var på tur rundt i bygda for å lete etter sted og bo for min kjære familie som kommer på besøk. Jeg satte meg på sykkelen og tråkka ned til den nærmeste stranda (ca 10 minutter). Jeg skulle tråle stranda for steder å overnatte, og sjekke priser. Da jeg sykla ganske fort i strandkanten kommer det en fyr løpende som roper etter meg. Forsåvidt ikke uvanlig, det er nok av folk som er mer enn hyppe på å slå ann en prat med en ”toubab”. Men hva denne mannen skrek etter meg er hva som gjør denne historien verdt å fortelle.

”Hey, toubab”
Det vanlige. Det hele har blitt en rutine for meg. Jeg snur meg og hilser, for å ikke være overlegen, men sykler med samme fart for å demonstrere at jeg har dårlig tid, og ikke kan stoppe opp å prate. Da må han heve stemmen ennå mer for å nå frem til meg, og jeg trodde først det var grunnen til at han hørtes så sint ut.
”You have to watch out for these females, they can give you AIDS, you know”. På en heller dårlig engelsk er det ganske morsomt sagt, han skjønner at turisten ser langt etter de fantastisk vakre gambiske jentene, samtidig som han minner meg på at jeg må bruke kondom for å være forsiktig liksom... Jeg ler, setter opp tommelen og snur meg for andre gang mot mannen. Jeg møter et ansikt som først og fremst er forfjamset og overrasket over min reaksjon. Men i dette ansiktet ser jeg også en enorm frustrasjon og en dyp sorg. Paff sykler jeg videre. Det tok meg 5 minutter å forstå hva som hadde hendt. Dette var den nærmeste stranda til Gambias offentlige sykehus.
Han hadde nettopp fått vite det...

Christian