Fantastiske Jens

Sateba United har nettopp gjort noen grep for å sikte mot å bli det første laget i byen Lamin som deltar i 2. divisjon. De har henta inn litt forsterkninger i nabobydelene, og de har oppgradert Jens til Head Coach. Noen hvisker om 1. Divisjon allerede, så mye tillitt har denne blonde, blåøyde nordmannen fått I løpet av 2 måneder. Og Jens tar utfordringen på strak arm, fullt klar over at forventningene bygger seg opp raskere enn ereksjonen til en paringsklar løshund. Man begynner å kjenne igjen systemet nå. Beinhardt knock out system som kvalifisering til divisjonell liga. Taper du en kamp er du ute. Så nå er det 3 spinkle uker hvor Jens må måle, tenke, teste og velge. De aller fleste av gutta er eldre enn Jens, og i går dukket det en U23 landslagsspiller opp på trening. Dette er på et svært høyt nivå i et fotballgambia spekket av lag og tallenter.
Jens er syk, men han drar på fotballmøte. Jens har ikke blitt frisk dagen etter, men som head coach må han møte opp på trening 6 dager i uka. Jens kommer akkurat fra trening og har lyst til å se fotballkamp på den lokale puben, men han må komme hit på kontoret og gi meg nøkkelen, for den har jeg glemt... Jens stiller alltid opp hvis jeg trenger noen.
Hadde jeg ikke hatt Jens her, veit jeg ikke hva jeg skulle ha gjort.
Tijan

Helsa...

To måneder er gått, og ikke har jeg vært syk. Da snakker jeg om sengeliggende syk. Har jo blitt brutalisert av noen insekter og hatt en febernatt hver 14.dag. Et eller annet BRUTALT dyr/insekt driver å tatoverer brystet mitt. Har vært hos legen og han sier pytt pytt. Okei, pytt pytt jeg smører på kremen han gav meg. Den ser ut til å funke på følgende måte, den jager såret rundt. Der såret startet har det nå grodd, men har nå tilbakelagt ca 10cm på puppen min for svingende. (Kult mønster by the way, yeah!) Har hatt mistanke til mangoflua, men neida. Har hatt mistanke til guineaorm, men neida. Ingen veit, men jeg bekymrer meg ikke. Hadde maken på ankelen og magen, og de er nå ute av verden.
To måneder har som sagt gått uten å være sengeliggende syk, så kom dagen. I helga har jeg spydd, hodepine, vondt i alt og feberen sprengte tempe`n. Fredag kveld, lørdag og første del av søndag var jeg helt knust, og synes veldig synd på meg selv. Idag er jeg mye bedre, alt ser ut til å være over. Men etter endel oppfordringer og litt ettertanke tar jeg turen på sykehuset og tar en helsjekk. Jeg har egentlig ikke tid til sånt.

Jankuba

Kremt...

Som jeg tidligere har skrevet på bloggen, så fikk jeg være med Bouba, trommelæreren min å spille på program etter Ramadan. Og som Jens bekreftet så gjorde jeg det... Men det som var greia da, som Jens ikke kan si NOEN ting om, er hvordan det gikk. Fordi han var ikke der... Jeg har selvfølgelig fortalt han hvordan det gikk, men jeg tror han skrev den posten om meg før det. Slik her gikk det til:

Glad til sinns og lett til bens tok jeg taxi til Banjul. Endelig var Ramadan over, endelig skulle jeg høre de fantastiske rytmene, se damene danse og jeg skulle få prøve selv. Som vanlig drar jeg først hjem til Bouba, og der sitter vi og drikker Ataya (som er en post for seg selv, kommer snart) og venter på de andre trommisene. Sammen går vi bort til gata vi er ønsket, her funker det sånn at en vert leier inn en trommegruppe til ønsket anledning, men gruppa setter seg i gata, og alle får komme, det gjeldres opp lys og høytalere til sangere og masse stoler. De begynner å spille, og setter en tromme i fanget mitt.

En vegg av lyd, høy lyd braker imot meg og jeg forstår ingen ting. De folka her har spilt hele livet sitt, jeg har ikke hørt wolloftrommer på en måned. Hvor er pulsen? Hvor er den spinkle enkle rytmen jeg har lært å spille? Når skal jeg starte? På tross av all forvirring klarer jeg å SE rytmen min blir spilt. I dette lydnivået kan jeg jo prøve tenker jeg, og slår løs. Samtlige i trommegruppe skjærer en grimase, og klarer så vidt å fortsette. Jeg stopper selvfølgelig. Nå skulle alle i trommegruppa (på en gang) vise meg en enklere rytme og spille (alle viste forskjellig) men så lenge jeg ikke fant pulsen var det å treffe rytmen som å skyte på blink i blinde. Ikke særlig mindre stressa ble jeg når det begynte å samle seg endel folk som gjorde seg klar til å danse, og etter få minutter var min trommeopptreden over. Lærte imidlertidig masse når jeg hørte på resten av programmet, så med intens øving og hyppig programbesøk fremover så skal jeg snart klare det. De har et fint ordspill for sammenhengen her nede, som jeg har fått masse cred. for å si på wollof. "ndanka ndanka, måj djapa gållå". Easy easy and you will catch the monkey...

Rytmiske hilsner fra Ti

Jankuba og gambiske husholdningsvarer: 5 liter majones!

Etter snart 2 måneder her nede har jeg og Jens stadig latt oss imponere i gambiske supermarked og butikker. Det vi kjenner som "familiepakning" hjemme kan gi et svært godt bilde på gambisk husholdning. Du får nemlig kjøp alt i stooore kvantium, og vår fasinasjon for dette vil vi selvfølgelig dele med dere der hjemme. Ivrig som jeg er tvingte jeg syke Jens til å stille opp i 1. faste spalte på bloggen vår: "jens og gambiske husholdningsvarer"
her med Majones (som forøvrig er vår)
Mills gå og legg deg!

Nr 2

Nevnte at det var endel utfordringer å trene dette laget. Skal ikke gå for detaljert inn på det, bare litt. Som tidligere skrevet ankom jeg Sateba og ble presentert som den nye treneren. Samtidig fortsatte gamletreneren. Han har trent spillerne lenge og vel, og regner gutta som sine. Litt som når en viss Eggen går igjen på Lerkendal, men ikke helt sånn likevel. Stort sett er det jeg som tar meg av treningene. Vi er sammen om laguttak, han har siste ord. Vi er sammen om kampene, som forløper seg omtrent slik: Jeg snakker før kamp og i pausen, han skriker fra sidelinja. Vi diskuterer taktikk under kamp, han har siste ord om eventuelle endringer (innbyttere, formasjon etc). Vi spiller hans spillestil. Vi er ikke alltid enige, men vi har ingen konflikter oss imellom. Alle bortsett fra ansatte og spillere tror jeg har hele ansvaret, hvilket fører til at jeg får ris og ros fra fansen, innbyggere etc. Jeg prøver å moderere min rolle, siden min rolle praktisk talt er assisterende trener. Litt ansvarsfraskrivelse her, men det er på sin plass. Det er ikke mine avgjørelser som har ført oss til tre finaler, men jeg har bidratt. Gamletreneren har avgjort at noen av mine forslag skal brukes, vi er mer som et trenerteam, og han er sjef. Noen ganger er det frustrerende ikke å ha hele ansvaret, andre ganger er det sabla godt å ha ”headcoach” (som jeg som eneste kaller ham) ved min side. Jeg er tross alt ferskis på dette nivået. Vi er blitt gode kamerater og jeg gleder meg til videre samarbeid.

”Assistant coach” Jankuba (som jeg som eneste kaller meg)

Borte best

Bor i en altfor stor leilighet i Gambias mest trafikkerte gate. Stinker eksos døgnet rundt gjør det. Øredøvende bråk. Hater det. Klarer ikke slappe av hjemme. Rømmer hjemmefra så ofte jeg kan, heldigvis er jeg en travel mann. Bølgesus og sval bris. Tar sykkelen min og pedaler til stranda. Finner en stol, et bord, gjerne en hengekøye i skyggen fra palmene. Der slapper jeg av. Slafser frukt, leser, drømmer, bader og stuper kråke i sanda.

Jankuba

Imponerende Christian!

Christian hamrer løs på wolloftrommene, og klimprer kora som er et mandinkainstrument. Hajn bynnjåå fåå teeken shø. Håper han vil øve mer, for når han følsomt napper i strengene på kora`n og synger med sin nydelige stemme, lener jeg meg tilbake, lukker øynene og drømmer. Folk applauderer ham, både foran og bak hans rygg. Tydeligvis lærer han fort, og lærerne hans er fornøyd. De er stolte av ham, samtidig er de stolte av seg selv som lærerne hans. Her om dagen inviterte trommelæreren Christian med på program. Ikke for å se på, ikke for å høre på, heller ikke for å bære trommene nei, men for å spille! Og det gjorde han. Go Tijan!

Jankuba

Nr 2

Først taper vi finalen i supercupen. Så taper vi finalen i ligacupen og deretter taper vi jaggu f finalen i knockoutcupen også. Bittert, bittert og atter bittert. Motstanderne var knapt på vår banehalvdel, men nok til å score de nødvendige målene som tross alt avgjør fotballkamper. Noen faktorer som gjør at vi ikke kommer til å gråte så lenge er faktum at vi har nådd tre finaler. Vi er laget som har scoret flest, sluppet inn færrest, spilt og vunnet flest kamper og vi er laget som har spilt inn mest prispenger. Likevel vi er bare nr 2. Ganske enkelt må vi lære mer og trene bedre, innsatsen er det ingenting å si på. Vi tar seks dager fri, og prøver igjen fra mandag.

Jankuba

Jess, Fredskorpseren i meg våkner

I sta sto African Commission On Human and Peoples' Rights ikke langt fra leiligheten vår å hadde kampanje. Det er jo forsovidt kjempefint. Det var masse lykkelige barn som samlet seg på standen de hadde. De serverte gratis Coca-cola...
Fredskorpseren i meg våknet straks, og jeg gikk bort å spurte en tilfeldig med kampanje t-shorte om om de viste at Coca Cola Company har sørget at mennesker har MISTET den mennesklige rettigheten å ha tilgang til vann. Jeg fikk møte mannen som hadde ansvaret for kampanjen, og etter jeg hadde presentert min sak spurte han rett og slett om vi kunne sette oss ned å prate ordentlig om det på onsdag! Endelig får jeg kjempet min sak mot Coca-Cola. Dermed er jeg på kontoret og gjør litt research. Her trenger jeg også hjelp fra dere! Har dere noen historier, lenker, artikler som er godt dokumenterte og saklige om Cola vil jeg gladelig bruke det i min sak.
Sjekk forøvrig ut disse

India Resource Center

Killer Coke

Tijan

Keitemo

Keitemo (utales på en arabisk måte) er en stor dag i Islam. Den 27. dagen i Ramadan (altså i dag) kl 5 på ettermiddagen kommer englene ned fra himmelen ledet av Jibril Alasalm Mu Salam (han vi kjenner som engelen Gabriel). Englene observerer hva hvert eneste menneske på hele jorda gjør i 12 timer, og dette markere muslimene på følgende måte:
Da tidspunktet slår inn gjentar man at man tror at Allah er skaperen, og at Muhammed er hans profet. En vakker frase på arabisk... Man faster kanskje enda mer enn før i form av at man passer ekstra godt på hva man sier og tenker. (ingen skittene ord eller tanker). Da man har brutt fasten på kvelden, drar menn og kvinner i moskeen, samles på store uteområder, eller man samles i et hjem hvis det er langt til moskeen. Her ber man, det er prekener, og de priser gud frem til kl 5 på morgenen da englene forlater jordens overflate og drar tilbake til himmelen. Man skal ikke sovne i løpet av denne økten som kan vare i 7-8 timer, hvis man er ved god helse.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en fysisk og psykisk beinhard økt etter 27. dagers faste og viten om at snart er festen her! På mandag eller tirsdag (spørs når månen dukker opp) avsluttes fastinga og man feirer med stor fest og masse musikk og dans og mat. På arabisk heter denne festen Id, her kalt Koriteh.
En månelys natt i Gambia

Tijan

Her om dagen følte jeg meg litt ekstra journalist, så jeg hoppa på sykkelen og fulgte med jens på trening med kameraet i nærmeste lomme, slik at også du kunne være med jens en dag på trening! Her er 6 av de 150 bildene jeg tok!







Det må også nevnes at vi vant semifinalen mot erkerivalen Santcheba 1-0!!!! Jeg fant meg selv midt i en folkemengde som hadde løpt ut på banen etter målet, stående å klemme noen jeg ikke kjente. Begynner å få følelser for laget kan du si. Det var godt med hevn.
Til helga er det ny finale!

Klem fra Tijan

Sateba United coach...

Ankom bydelen Sateba i byen Lamin tilnærmet totalt uvitende om hva jeg skulle ta del i. Hadde riktignok mine forventninger, men de viste seg å være tyttebær i forhold til realitetene.
Endel av min tid her i Gambia skal jeg være involvert i fotballmiljø, både som spiller og trener. Såpass visste jeg. Mine planer er blant annet å jobbe med barn. Samt å bygge opp en organisasjon som drives av og for ungdom. Den skal drive med idrett, og ta del i andre oppgaver som også er tilgode for samfunnet. Foreløpig er dette arbeidet på planleggingsstadiet, for tiden min strekker ikke til. Det er masse løse tråder som må nøstes sammen før dette kan settes ut i livet. Fotball som leketøy og verktøy.
Apropos tyttebærene, så er Sateba United så bra, at flere av spillerne har erfaring fra øverste divisjon. Jeg er langt ifra å spille meg inn på laget. Det kan jeg faktisk bare glemme, men jeg skal trene hardt i 8.mnd. Kanskje gir jeg meg selv et innhopp på slutten av en ”ubetydelig” kamp. Bare for å ha svettet litt i drakta som forøvrig er i rødt, hvitt og blått.
Utfordringene står i kø når det gjelder å trene dette laget. Kommunikasjon/språk, kultur, klima, religion, utstyr, forventninger, pedagogikk og filosofi er noen stikkord å tygge på. Forventningene fra fansen, chief, chairman, lokale politikere, lokale forretningsmenn, spillerne, technical staff og meg selv, er også noe snodig/vanskelig å forholde seg til. Forventingene skal være der i en klubb av Sateba United`s kaliber. Jeg har aldri trent et lag på så høyt nivå og med så mye kvalitet. I sandkassa vår finner man noen tekniske vidundere, og jeg gleder meg til å se de spille på gress.
Vi har vunnet 7 av 8 kamper. Rivalene våre Santcheba løftet pokalen, etter å ha slått oss 1-0 i finalen i bycupen for to uker siden. Likevel, det var en stor prestasjon å komme til finalen og vi er stolte av det. Da vi avanserte fra semifinalen stormet fansen banen i gledesrus. De fikk selskap av innbytterne, technical staff og trenerne!
Noe jeg gleder meg stort til, er å møte Santcheba igjen, og det skjer allerede i ettermiddag. Denne gang i semifinalen i ligacupen. HEVN står det på innsiden av øyelokkene mine, men det er ikke det som er fokus før kampen. Vi skal gjøre som vanlig, dette er hvilken som helst fotballkamp. Vi skal spille vårt spill og telle opp til slutt. Hevntørstens energi skal vi selvfølgelig bruke, kanalisere og transformere til kvalitet. Tross alt har vi ikke glemt tapet, og vi kan dra fordel av det på flere måter. Tror ikke Santcheba kommer til å ta lett på oppgaven, vi ga de kamp til døra og vel så det i forrige match.
Når vi vinner ligacupen er laget kvalifisert til kvalifiseringsrunder for 1. og 2.divisjon. Å kvalifisere seg for 2.div. er målet, veien dit er knallhard, men vi har god rytme og skal gi alt.
Fortsettelse følger.


Santcheba og Sateba før finalen i bycupen


Jens Jankuba Sarr Gjønnes, eller coach om du vil.

Mais med nattevakten...

Det sitter en kar utenfor porten som fører inn i gårdsplassen vår. Som tidligere beskrevet er vi ikke alene i denne, skal vi kalle det bygården. Her bor det flere folk og dyr. Uansett mannen med den grønne uniformen har vi etter hvert fått et godt forhold til. Han hilser, smiler, stotrer frem noe engelsk og noe wollof. Mest opptatt er han av å høre på radioen som han holder klistret til øret til enhver tid. Mellom atayaslurpene sine da selvfølgelig. Ataya er et kapittel for seg selv, foreløpig forteller jeg deg at det er te. En dag jeg kom hjem fra trening satt han å grillet mais. En liten bærbar grill som du snurrer for å få futt i ble brukt. Grillet, litt svidd mais er noe av det beste jeg kan få, heldigvis inviterte han meg. Vi spiste mais, kikket på forbipasserende biler, kikket av og til på hverandre og humret over noe vi tydeligvis var enig i å humre av, blant annet en bil med gåen viftereim, og så var det kvelden.

Jankuba

Dagene flyr her nede i Gambia, akkurat som de sikkert gjør der hjemme og det er rett og slett litt tungt å innse. Jeg merker så smått at en aldri så liten følelse av panikk begynner å bre seg igjennom meg. Hva om jeg ikke får gjennomført noen av planene jeg hadde for året? Hadde jeg egentlig noen planer? Har jeg noe som helst å gjøre her nede???
Det jeg driver med nå om dagen da, er at jeg fortsetter å prøve å lære meg wollof, har møtt på en kneik nå, som er vanskelig å komme over. Trommetimene med Bouba går veldig bra, jeg forstår litt mer for hver time vi har, og jeg må jo stolt innrømme at han har sagt at når Ramadan er over, så skal jeg få lov til å være med i trommetroppen hans i Banjul. Se for deg meg og 4 gambiere som banker løs på trommer til dansende gambiske damer med store romper liksom...
Det skal taes bilde av!
Ellers har jeg begynt å ta koratimer. Det er gøy det. Kora er et strenginstrument med 21 strenger, som blir brukt av mandinkastammen. Det er endel å holde styr på, men jeg slutter ikke å la meg facinere av de vakre melodiene og de groovy riffene som hører til dette instrumentet. Skal etter hvert prøve å leke Jali (gambisk musiker som har arvet sitt yrke, også kalt Griot) og skal prøve å bygge min egen kora. Eller hvertfall være med på prosessen.
Så jeg har jo ting å drive med, det er ikke det. Men jeg vil gjøre så mye mer. Spørsmålet er om jeg har tid, og overskudd. I et så fremmed klima kan en hard økt på 3-4 timer være mer en nok i løpet av en dag. Det jeg har lyst til å gjøre fremover er å besøke andre NGOs som kanskje holder på med barn, menneskerettigheter, utviklingsarbeid, musikk osv. bare fordi jeg er interessert i å finne ut hva som skjer her nede, og kanskje hvis sjansen byr seg, så engasjerer jeg meg i noe arbeid.
Ellers så tar det på litt det Jens skriver om da, i forrige post. Det er tungt å ikke bare vite, men også se og skjønne hvor utrolig fattige noen av folkene rundt oss er. Det er uvant kost for en stakkars bortskjemt nordmann.

Masse hilsninger til alle hjemme og i andre land.
Klem fra Tijan

Heldagsjobb å leve.

Å venne seg til å lage mat fra bunnen av, vaske klær for hånd, gjøre rent leiligheten, ta oppvasken, alt uten strøm og innlagt vann, tok litt tid. Det er ikke gjort i en fei, det er hardt arbeid og ikke minst tidkrevende. All ære til de som gjør dette bestandig, og da mener jeg spesielt gambiske kvinner. De fleste kvinner her vet litt for mye om hva hardt arbeid er, spør du meg. Da vi endelig begynte å kommme inn i rytmen, skaffet vi oss likegodt hushjelp (les innlegget til Christian).
Det hele var endel av vår travle, slitsomme men også fantastisk lærerike hverdag. Jeg opplever hver dag, inntrykkene er mange og skal ikke legge skjul på at jeg trives godt. Det er en drøm som har gått i oppfyllelse å flytte tilbake til Afrika. Som endel av dere vet tilbragte jeg endel av oppveksten min nettopp på dette kontinentet. Å bo her i voksen alder (noen rynker sikkert på nesa av påstanden voksen, men.. :) , er ganske så anderledes, men minnene strømmer på. Jeg legger så mye bedre merke til alvoret, også til lek og moro, men desperasjonen i et undertrykt og fattig folk er til å ta og føle på. Det tynger. Likevel er det en positivitet og livsglede mange har mye å lære av. De vet å more seg, spesielt med musikk og dans. Og alle i Gambia er jo selfølgelig ikke like, de har MTV, rånere, nattklubber, frossenpizza og alt annet man kan tenke seg. Men igjen, bare et fåtall har tid til de store "utskeielsene".
Etter 3-4 uker med litt kaos, dvs bli kjent og introdusert etc, har jeg nå noe jeg kan kalle en hverdag. Våkner av trafikken på Kairaba Avenue ca kl 07, reiser til kontoret i Bakau, reiser videre til språktime på Kape Point, reiser hjem ca 15, reiser til byen Lamin ca 16 og starter fotballtreningen kl 1715 (er både trener og spiller), forlater Lamin 19 og er hjemme igjen i Pipeline ca 20. Da er det deilig med en dusj, må bare hente vann i brønnen først :) Fotball er hver eneste dag bortsett fra dagen etter kamp. Språktimene er ca 3 ganger i uka, kontoret blir de dagene jeg ikke er fullt så jævlig sliten. Overskudd til å oppleve mer av Gambia, skrive mailer, blogge, lære wollof og annet håper jeg kommer sigende. Jeg begynner å finne rytmen, og jeg gleder meg ubeskrivelig til fortsettelsen.

av Jankuba

Det hendte i de dager da Jens og Christian nettopp hadde blitt innkalt til fredskorpsoppdrag i Gambia. I et hjørne av gården vi bor i, i et lite rom, kom et barn til verden. Far var jordmor og bakgårdsrotta Rasmus vitne. Det ble en stor frisk jente som på tirsdag ble feiret av glade venner og slektninger i en navneseremoni i gården og fikk navnet Frida. Ingen av oss har vel holdt i et så nyfødt barn før, og vi har allerede rukket å bli veldig glad i vår nye nabojente. ”Your future wife” sa faren hennes da jeg holdt rundt henne for første gang. Stadige påminnelser om desperate drømmer gjør at glansbildet Gambia blekner i den varme sola. Etter noen overveielser frem og tilbake har Jens og jeg kommet frem til at vi ønsker og hjelpe denne lille familien, og vi har spurt om moren til barnet vil være hushjelp hos oss. Dette har vi kommet frem til er en fin måte å gi penger på, uten å gi det inntrykket at hvite folk har så mye penger at de bare kan dele ut. Det er mer en vennetjeneste fra vår side, og det føles godt å kunne gi noen et arbeid. Med ”europeiske” perspektiver føles dette veldig rart, og ansette noen på denne måten. Hadde ikke trodd at jeg kom til å gjøre det, men på mange måter slår vi 2 fluer i en smekk. Vi slipper å bruke så stor del av tiden vår på oppvask, klesvask og husvask, og vi kan bruke mer av tiden vår på å oppleve Gambia. På samme tid får vi hjulpet de som etter 5 uker her har blitt gode venner av oss.

Sult

3 dager siden jeg prøvde å faste. Slik foreløp dagen seg:

kl. 0450
Blir vekket av min kjære navnebror Tijan. Opp å spise frokost. Jeg var egentlig mett etter middag kl 12 på natta, så jeg spiste en halv bagett (les: 2 skiver formloff) og kølka i meg vann så magen sto som et trommeskinn. Legger oss til å sove igjen.

kl 0730
Jeg våkner opp av at magen skiker etter mat, den vet så utrolig godt at den ikke får mat i dag, men sola har stått opp, så jeg legger meg til å sove videre og leser litt (Leonard Cohen: Skjønne tapere, kjempefin bok!)

kl 1200
Egentlig ikke hverken mer eller mindre sulten, går overraskende fint. Jeg er på et planleggingsmøte på kontoret. En liten utfordring å komme seg til og fra møtet i sola. Er den varmeste dagen på lenge her nede. Men møtet går helt fint og jeg føler meg oppegående. Begynner kanskje å få litt vondt i hodet..

kl 1500
Ser med grådighet på det som føles som de siste dråper med fuktighet forlate kroppen til fordel for doskåla. Får et tips om å gå å legge meg til å sove litt, det gjør dagen kortere.

kl 1730
Våkner opp, på dette tidspunkt begynner jeg å bli sulten. Går å tar meg ett bad i havet.

kl 1850
Nedtellingen har begynt. (ikke før faktisk). 20 minutter til vi bryter fasten, jeg begynner å føle en viss skuffelse. Var dette alt?

kl 1900
Folk smører på brødet sitt og rører i teen. Har aldri sett gambiere så punktlig som nå.

kl 1910
Hverken før eller senere, begynte vi og spise. Jeg spiste en halv bagett (les 2 skiver formloff) og har aldri vært mer mett i hele mitt liv.

Konklusjon
Når man står opp om morgenen, og ikke spiser, så er det litt sånn merkelig, men jeg følte meg ikke frista i det heletatt til å spise eller drikke. Når jeg først spiste så føltes det mer unaturlig. Det var faktisk vanskeligere å ikke se på gambiske jenter uten bejær, eller ikke tenke stygge tanker eller banne (som også er endel av fastinga) enn å ikke spise. Jeg hadde jo psykisk forbreda meg på å lengte etter mat og drikke, og delevis drives til vannvidd. Jeg, den glade norske laks som aldri har vært sulten i hele mitt liv. På en annen side er det en utrolig mestringsfølelse da. Jeg klarer meg en dag uten mat og drikke liksom. Hva er det magen min skriker etter? Med tanke på at jeg er i et helt fremmed klima så var jeg jo veldig forsiktig da. Jeg var stort sett innendørs hele dagen, og sov ganske mye.
En dag med faste gikk helt greit, men 30 dager. fy fader ass. det står det respekt av...

Ti

Stemningsrapport etter valget i Gambia.

22.september 2006 var det valg i Gambia. Stemmeurnene ble stengt 18.30, og resultatene ble offentligjort et døgn senere. Yahya Jammeh og hans parti Alliance for Patriotic Re-Orientation and Construction (APRC) stakk av med seieren igjen. Dette ser ut til å bli hans tredje 5 årsperiode. Deres sterkeste konkurrent United Democratic Party (UDP), som sammen med NRP og GPDP former opposisjonsalliansen med Ousaine Darboe som presidentkanditat, fikk 27% av stemmene, mot APRC sine 67%. Ikke ubetydlige National Alliance for Democracy and Development (NADD) med sin presidentkandidat Halifa Sallah fikk 6% av stemmene. Av de 670 336 registrerte stemmeberettigede, ble det reigisrert 392 685 stemmer, dvs en valgoppslutning på 58,58% ifølge Independent Electoral Commision (IEC).

President Jammeh tok makten i landet gjennom et militærkupp i 1994, og har beholdt den siden. Han uttalte da at han ble sittende ved roret i to år, og det skulle bli demokratisk valg i 1996. Jammeh ble valgt i 1996, 2001 og i 2006.

Valgkampen og valget gikk meget fredelig for seg, det var ikke særlig tegn til opptøyer tross noe høy temperatur. Stemningen var vibrerende, stillheten var øredøvende og ansiktene var preget av alvor. APRC gjorde klart mest ut av seg, selv om alle kandidatene skulle ha fått rettferdig tilmålt tid/midler til valgkamp. Slik var det ikke. Tilstedeværelsen av tungt bevæpnet militær, politi og sikkerhetsstyrker under APRCs valgkampanje understreket partiets makt og nevnte bevæpnedes lojalitet. Dette sto i kraftig kontrast til opposisjonens valgkampanje hvor opposisjonspartiene hadde krav på like mye beskyttelse, en beskyttelse jeg så lite til.

Opposisjonen skriker om urettferdig valgkamp og direkte juks under valget. Opposisjonen anerkjenner ikke valgresultatet og det blir spennende å se hva som skjer videre, hvis det skjer noe i det hele tatt. Vinnerne av valget avfeier påstandene. De henviser til rapporter om et fredelig og rettferdig valg som var eksemplarisk.
President Jammeh har kommet med uttalelser om at verken valg eller kupp kan ta fra han makten. Han har uttalt at de områder han ikke vinner valget i, vil han ikke hjelpe videre. Pluss en rekke andre kontroversielle uttalelser som ikke har falt i god jord hos opposisjonen, og hos endel journalister. Det internasjonale samfunnet har begynt å få opp øynene, men de er dessverre bare på gløtt. Opposisjonen og media påstår de har konkrete bevis for juks, brudd på pressefrihet og brudd på menneskerettigheter. De siste 12 årene er det ikke få journalister og opposisjonsmedlemmer som har forsvunnet. De fleste fryktes drept. Gambiere bosatt i utlandet tillater seg å være langt mer kritisk enn de som bor i hjemlandet.

Ingen jeg har møtt på gata har turt/villet å kritisere presidenten. Men på tomannshånd kommer det historier jeg ikke tør å gjengi uten kilder. Presidenten blir av noen omtalt som en korrupt og morderisk diktator som styrer Gambia med jernhånd. Andre forteller at han er en mann for folket som gjør sitt beste for å utvikle landet, og at han er flink til det. Det kan være rett at han utvikler landet, men jeg ser et land som virkelig er på felgen. Folk sliter, Gambia er verdens femte fattigste land. Presidenten har utviklet noe av landet f.eks hovedveier, flyplass og tv-kanal. Og satt landet i milliardgjeld. Se kilder: The Gambia Echo, The Gambia Journal, www.AllGambian.net, The Nation (Nairobi), UN Integrated Regional Information Networks, The Daily Observer, The Point , Freedom og www.allafrica.com

Av Jens Gjønnes