Jali Tijan Susso

Jeg har fått meg nytt navn.
Det kom i sammenheng med at vi endelig har begynt å lage koraen min. Dvs. læreren min og broren hans lager kora mens jeg ser på. Hvordan den prossessen går for seg kommer jeg tilbake til senere, når jeg har noen bilder å ilustrere med.
Tijan er jo det samme navnet jeg alltid har hatt, et navn min kjære gambiske venn Dawda ga meg i Norge. Men i tillegg kom etternavnet Susso, som er en av de 4 tradisjonelle Mandinka musikkfamiliene her i Gambia, Jali betyr en fyr som spiller kora og synger. Tidligere hadde de en rolle som historiefortellere, underholdere, nyhetsformidlere, lærere osv. da de reiste fra landsby til landsby med koraen sin og sang sanger, om hva som var nytt der de kom fra, og om gamle historier. Hittil har jeg lært en håndfull fantastiske sanger jeg gleder meg til å ta med til Norge og synge for kjente og ukjente.

Ti

Godt tatt vare på, men flytter likevel!

Vår sjef, kamerat og far Babou ringte og foreslo at jeg skulle flytte inn hos dem mens jeg er syk. Vi er alltid velkomne der. ”This is your first home in The Gambia you know” sier de ofte. Det er stas.
Christian tar godt vare på meg i leiligheten vår, men han kan dessverre ikke konkurrere med plassen jeg skal til. Babo synes ikke jeg skulle være alene, og meddelte at jentene hans kom til å passe godt på meg. Med det mener han kona dvs. min gambiske mor, hushjelpen og de fire døtrene. Det er ikke kjipt. Dessuten har de strøm og innlagt vann som funker. Og huset ligger i et strøk uten hissig biltrafikk ti meter fra vinduet. Gleder meg, og slår til uten tvil. Der kan jeg virkelig slappe av.

Jens

Giftig onsdag...

Klokka er 0021. Sitter her på madrassen min i stua som jeg har blitt litt for godt kjent med de siste dagene. Har stort sett ligget her siden torsdag ettermiddag. Fredag var jeg som nevnt på MRC, det korrekte, fulle og hele navnet er Medical Research Council. MRC har godt rykte. Vi stoler på MRC, eller gjør vi det...?
Formen ble som nevnt bedre utover dagene, likevel forlot jeg ikke vatret posisjon før mandag. Dette til fordel for nybestilt legetime hos Lamtoro Medical Center, anbefalt av folk med lokalkunnskap.
Dere skjønner det at ryggmargsfølelsen min stolte ikke helt på MRC. Og med god grunn. Satt akkurat å studerte de fire sorter piller LMC gav meg, skulle egentlig tatt de for tjuefem minutter siden. Hver sjette time i en uke fremover skal jeg ta en håndfull kjemikalier som dreper Malariaparasitter, så er jeg frisk igjen. Malaria er nemlig endelig påvist.
Nå er det tjueseks minutter siden jeg skulle tatt pillene mine, jeg skal ta de straks jeg er ferdig med sutringa. Dere lesere blir dessverre ofrene. Jeg bruker bloggen, ja jeg vet ikke helt til hva, men jeg bare skriver.
Kroppen gir meg signaler som får munnen til å vri seg vekk fra hånden med piller i. Det er vanskelig å svelge. Grunnen er at medisinen er pokker ta rein gift, men den er nødvendig. Så jeg tar den, ikke noe tvil om det. Men følelsen som brer seg i kroppen ca tretti minutter etter inntak, kan jeg best sammenligne med følelsen etter hoggormbittet i fjor sommer. Må forresten si jeg synes behandlingen er langt verre enn selve sykdommen.
Har hatt Malaria før, Tanzania 1988/89, mener å huske det stod langt verre til da. Så dette er ”piece of cake”. En uke går svært fort, og vips er jeg tilbake i arbeidet igjen. Dere skal forresten vite at humøret er høyt på skalaen, sur er man ikke på tur.

Jens

På oppløpsiden!

En travel ettermiddag sykkelen var sliten, og jeg frisk og rask speidet etter bustaxi til en helt annen by enn den jeg var i. Alle andre prøvde også å kapre transport, så jeg klinte til. Tenkte utenfor boksen på et vis. Det var rushtrafikk i løpetempo, jeg klarer det tenkte jeg. Satt på sprang, litt sikk sakk, en to tre og hopp! Fikk akkurat som planlagt tak i lemmen bak på lasteplanet, heiste meg opp, og på veien var jeg. Det var endel skuelystne langs veien for å formulere det slik. Der jeg etter beste evne prøvde unngå å snuble i biler eller hva det var, siktende på nummerskiltet, hørte jeg bruset. Det var som oppløpsiden på 4x10km stafetten på Lillehammer i 94. Jeg var der, likeledes var jeg nå. Bare denne gangen var det jeg som halset mot målet med folk heiende på hver side. I mål ble jeg bare pent nødt til å strekke armene i været i triumf. Og selvsagt vinke til publikum.
Skulle ønske jeg kunne telepatere til dere, utrykkene i ansiktene til de som allerede var på lasteplanet. De hørte bruset, men så meg ikke før trynet mitt tittet over kanten. Det er ikke mange hvitinger her, og jeg garanterer at ingen tok i bruk så mye fantasi at de forespeilet hva som var i ferd med å skje. Uforglemmelige fantastiske uttrykk!

Jens

Tell fingrene mine!

Satt å slappet av på en lokal restaurant å fordypet meg i hovedfaget mitt. Kampen var spennende, men det var en sørpe full fyr som akkurat da skulle være så sabla kamerat. Høflig forkynte jeg at jeg ville se fotball i dag. Han ga seg aldeles ikke, la oss si han insisterte. Men han lovet å la meg være på en betingelse. Nemlig å telle fingrene hans. Greit, greit, greit ytret min munn, men med demonstrativ kroppsholdning. Jeg mener å ha vært borti den leken før. Da jeg var knøtt, fant farfar det underholdene å be meg telle de ni fingrene hans. Ikke rart. Var sikker på han lurte meg på et hvis, jeg skjønte bare ikke helt hvordan. Saga tok forresten finger`n til gamlefar. Jeg talte elleve fingre på denne karen. Han vant min fulle oppmerksomhet. Elleve uavhengige, fullstendige, og friske fingre. Jeg sverger på at jeg bare hadde drukket en øl. You can call me six-finger sa han stolt.

Jens

Jordnøtter...

Gerte er wollof, og det bør man lære seg med en gang. Gerte er å finne nesten hvor du enn snur deg. Gambias største eksportvare sammen med fisk. Turismen i landet har etter hvert begynt å ta seg opp, og da er vel de største inntektskildene nevnt. Og de er forresten ikke særlig store. På folkemunne sies det at man kan overleve på en gerte om dagen, bare man er rolig i skyggen...

Jens

Rastaministeren!

Dette var en kar Christian og jeg møtte ganske tidlig i oppholdet. Vi var på stranda en søndag og nøt solsengene og livet generelt. Noen karer spilte fotball nede i vannkanten. Dette var midt i ramadan, de fasta, men likevel beina de rundt å svetta i sola. Jeg kunne ikke dy meg, og rusla ned å joina dem. Jeg holdt ikke ut særlig lenge, klokka var rundt tolv og varmen var kvelende. Omsider la de ballen dø de også.
Vi ble sittende å prate med kara utover kvelden. Jeg var fascinert over aktivitetsnivået deres. De verken spiser eller drikker under fastinga, og jeg var skeptisk til så mye trening under grillen. Pøh, når du trener gjør det ikke så vondt å være sulten, smalt det fra han. Vi diskuterte mange temaer den kvelden, spesielt politikk. Han hadde sine meninger, og planen var å bli minister. Han var dønn seriøs og hadde prioriteringene sine i orden. Han snakket varmt om utviklingen av landet. På en helt annen måte en sludderet presidenten kommer med. Han talte det jeg kaller en diktator midt imot. Det er det ikke altfor mange som tør gjøre her. Kunne jeg stemt, hadde jeg helt klart stemt på rastaministeren istedenfor presidenten. Et langt bedre alternativ som statsleder enn den nåværende. Go rastaboy!

Jens

Binta og Lamin!

Våre kjære venner stråler om kapp med sola! Etter endel vanskeligheter med å spore de opp, har jeg nå endelig møtt de. Begge babler i vei på norsk, de ler mye som jeg husker de gjorde. De har vokst, men var lett gjenkjennelige ja. De er seg selv like, og det var sterkt å møte de. Det er så kult! Jeg hadde håp, men ingen anelse om at jeg skulle se de igjen da vi tok farvel ved klokketårnet i gårdsplassen på Sund våren 2005. Men her er vi nå da, høsten 2006 i byen Bakau i Gambia. Skal hilse så mye til kjente og kjære!
Binta og Lamin var fredskorpsere da, jeg er det nå. Dette er også en hyllest til Sund folkehøgskole, Fredskorpset og ECCO International som arrangerer utvekslingsprogrammene. Takk skal dere jaggu ha.

Jens

Bakgårdsrotta Rasmus

Det var ikke lenge etter at vi kom hit til Gambia vi stiftet bekjentskap med bakgårdsrotta vår. Jeg har vel nevnt han i en sammenheng tidligere, men jeg syns han fortjener en egen post. Nå er det vel riktigere å prate om Rasmus i fortid. Han døde nemlig i dag.
Det startet i går kveld da vi hang ute med naboene våre og drakk Ataya og stotra frem fraser på wollof, noe vi gjør rett som det er, da Rasmus løp over tunet. Var faktisk første gang jeg så hele rotta på en gang og han var ganske stor. Nabokona spurte om jeg hadde spist rotte før, jeg fnøs og sa at nei det har jeg da ikke. Nei, for hun kunne nemlig fortelle meg at det er kjempegodt. Jasså sier jeg, det hadde jeg ikke trodd, og mer prata vi ikke om den saken...
Da jeg kom gjennom porten etter å ha vært på trommeprogram sånn i 8-9 tiden søndagskveld roper Mariama, naboens 2. kone, ”kai leka rer” kom og spis middag. Tror du ikke de hadde tatt Rasmus du a. På fatet lå’n (se bildet). (kamera klarte ikke fokusere i mørket...)
Jeg spiste jeg! Innmari godt!

Tijan

Malaria....? Niks!

Det var da enda godt at jeg ikke hadde Malaria. Var gjennom en ommfattende helsesjekk, det er saann de gjoer det paa MRC. Ingenting alvorlig med meg, snarere tvert imot. Influensa kalles denne sykdommen (!) En uke med hvile ble anbefalt, og det taes til etterretning. Takk, takk. Forresten saa er jeg 183cm hoey, 83kg dvs matchvekt, har god balanse og sunn gange. Det er kjekt aa vite.

Christian er forresten favorittsykepleieren min :)

Jens i vater, men med stigende formkurve!

Mamma og farmor, ikke les dette... :)

Det er ikke til aa stikke under en stol at jeg har hanglet litt innimellom. Vil bare avkrefte at jeg har vaert mye syk som Christian skriver. Mye sliten, er ordene jeg vil bruke. Ganske enkelt har jeg som tidligere skrevet i bloggen som het helsa.. vaert slaatt ut av feber hver 14.dag. Idag 16.november maatte jeg imidlertid ned i knestaaende, for saa aa flate ut paa ryggen. Feberen pumpet kvikksoelvet i tempen til nye hoeyder, og sykehuset var det eneste rette. MRC Medical Research Center, beste i Gambia. Har avtale der klokken 0800 i morgen tidlig. Regner med de paaviser Malaria. Det er ikke bare magefoelelsen, jeg kjenner det i ryggmargen. Det verste er at jeg haaper litt paa det, for da kan jeg ta en liten pause fra hele skitten liksom. Da kan jeg si: Jeg har Malaria, ikke pes meg akkurat naa. Er det bare en filleting, laerer jeg desto mer om min egen kapasitet. En stk. hvil takk!


Jens

Toeff i trynet, mo i knaerne... Skrevet ca 10.nov

Blogger i bolker. Det blir saann naar man er travel, og elektrisiteten er uberegneligheten selv. Siden sist har det skjedd ikke saa rent lite. Blant annet har jeg blitt hovedtrener for Sateba United. Sateba United har blitt valgt ut til aa representere "kommunen" Kombo North i en turnering som avgjoer hvem som er sjef i denne landsdelen. Delen heter Western Division. Western Division er den mest folkerike av i alt fem landsdeler. Skal ogsaa nevnes at Gambia er et lite land. SU er ogsaa klar for kvalifisering til nest hoeyeste divisjon. Gaar vi gjennom, maa vi profesjonalisere driften av klubben betydelig. Vi jobber hardt paa mange fronter. Den economiske kabalen er tornen i oyet, alt annet ser ut til aa vaere paa plass ved sesongstart. Uvurdelig laering for meg aa vaere involvert i hele prosessen. Har faatt mer tillit enn jeg synes jeg fortjener, og det hele er litt uvirkelig. Har ogsaa blitt plukket ut til aa vaere assistenttrener for et sammensatt bylag som skal konkurere mot andre byer i hele Gambia. Dette er en turnering som gaar over noen uker. Dette er altsaa et kortere forbigaaende engasjenent. Det kan jo fort mitt andre engasjement ogsaa bli, hvis resultatene uteblir :) Min stoerste stoettespiller Christian Bull nevnte noe om at jeg tar utfordringen paa strake armer. Han nevnte derimot ikke at jeg skjelver i knaerne. Maa aerlig innroemme at jeg noen ganger er naer ved aa kaste opp av presset. Snakker ikke bare om laget, men hele prosjektet, ja hele oppholdet. Av og til nummen i kroppen og soevnloes om natta. Svett og kvalm, og sommerfuglene i magen flakser saa kraftig at jeg letter fra bakken i angst, hvor jeg lurer paa om jeg takler alt sammen. Paa den annen side, med god hjelp fra de rundt meg, aa roe nerva saann noenlunde. Har det bra, har det toeft, ville ikke vaert foruten. Dette vokser jeg paa. At jeg bruker saa mye tid paa seniorlaget var ikke meningen til aa begynne med, det bare ble saann. Etterhvert vil jeg jobbe med junioravdelingen, men det vil gjoere mye for hele byen aa etablere et lag i nest hoyeste divisjon. Det blir isaafall foerste gang et lag fra Lamin gjoer nettopp det. Veien blir veldig toeff, det er sikkert. Arbeidsmengden de siste ukene har vaert i meste laget. Mer enn 50 timer i uka har gaatt med, inkludert reisetid paa sykkel i ekvatorsola. Helt noedvendig at jeg reduserer og balanserer min involvering i fotball. Den prosessen begynner jeg paa naa. Jeg har mye annet jeg maa gjoere. Saa faar jeg finne meg i at, aa gjoere alt jeg ville ha gjort, blant annet laere noe wolloftromming, blir droppet. Eplet er bittelitt surt, men jeg tenker paa pose og sekk, og da er det enklere aa svelge. Jeg gir imidlertid ikke opp wollofspraaket, det gaar ujevnt sakte men sikkert fremover. Jeg tar utfordringene, men strake armer er vel tatt i av Christian. Jeg vil takke ham for all stoette, hjelp og oppmuntring. Det betyr enormt mye at han er her. Han lytter, han forstaar og han gir gode raad. Hadde vaert sjanseloes uten.


Jens

Jens er syk

Sitter naa paa internettkafe ikke langt fra leiligheten vaar. Kontoret har ikke internett om dagen, saa derfor faar jeg ikke brukt min egen maskin.

Jens ligger rett ut paa en madrass hjemme i stua og har tidenes skallebank, feber og vondt i oevrige kroppsdeler. Som han sa til legene paa sykehuset i dag, har han vondt i alt bortsett fra de mest private delene... Godt er jo det....
Legene kunne konstant at han ikke hadde malaria, noe vi trodde var svaert sannsynlig etter som han hatt gjevnlige feberkuler de siste ukene. De kunne derimot ikke fortelle han hva som var galt, de trodde han hadde en form for infeksjon etter svar paa noen blodproever. Saa naa faar vi bare vente aa se hva som kommer da. For alle som er bekymret der hjemme lover jeg aa pleie han etter beste evne. Men dette er jo noe han har holdt paa med den siste maaneden, hvor det har vaert opp og ned fra dag til dag og uke til uke. Saa vi faar haape kroppen hans kjemper finaleslaget mot basillene denne helga her, saann at en lang og slitsom periode med mye sykdom paa Jens endelig kan ta slutt.

Tijan

Gratulerer Christian -takk

At jeg føler fredskorpsoppholdet mitt her i Gambia virkelig har begynt nå, og at jeg nå etter å ha fomlet meg til rette i ett nytt land, kan ta fatt på alt jeg hadde ambisjoner om å gjøre har ført til at bloggen, har blitt/kommer til å bli nedprioritert. Om jeg har desto mer å skrive om har jeg hatt mindre tid til å få somlet meg til kontoret. Hjelper heller ikke så mye at strøm og internett er luksus vare om dagen.
Jeg skal selvfølgelig prøve å oppdatere så ofte som mulig. Men her er en liten oppsamling av de siste begivenhetene jeg har hatt lyst til å skrive om.

Viktigste først: Jeg har sett apekatter! Den 5. Oktober, etter til sammen nesten 3 måneder i Gambia (inkl. studieturen), så jeg 5-6 apekatter da jeg og Jens tok vår faste søndagstur til stranda. Utrolig stas!! Hadde selvfølgelig ikke med meg kamera. Var også en bitteliten demper på stemninga at den stranda grenser til ett naturreservat med masse apekatter...

Jeg har hatt colamøtet mitt. Er delevis fornøyd med det. Med en gang jeg kom inn på kontoret kunne han fyren jeg hadde hatt kontakt med fortelle meg at African Comission on Peoples and Humans Right (ACPHR) ikke på noen måte samarbeidet med Coca Cola. De hadde arrangert marsj for menneskerettigheter, og kjøpt brus til alle som var tørste da de var ferdig. Men hvis jeg hadde en sak der Coca Cola brøt menneskerettigheter i Afrika kunne jeg gjerne melde den inn, så kunne de etterforske den. De er nemlig ett etterforskningsorgan i AU (African Union).
Eeeeh, tja, jeg hadde forbredt meg på å måtte argumentere for og viste til eksempler på hvor Cola brøt menneskerettigheter. Jeg dro opp en artikkel fra sekken hvor det sto at nigerianske fiskere hadde anmeldt Coca Cola for å forurense fiskeelva deres. Og sa jeg ikke viste om dette angikk deres felt (det var det eneste jeg fant på Coca Cola i Afrika). Han sa han skulle se på saken, men skulle de etterforske den måtte jeg annmelde Coca Cola personlig. Jeg prøvde også forsiktig å ymte frempå om de ikke kunne ha drukket noe annet? Og de sa at jo de drakk andre drikker også, ikke bare cola, men han skjønte jeg ble skremt da fryseboksene hadde Coca Cola logo...
Jeg kom aldri til det spørsmålet om han syns det var usolidarisk og drikke Cola når folk på andre kontinenter kjemper sine menneskerettighetskamper mot de. Noe som irriterer meg nå i ettertid. Nå vet jeg hvertfall hvor jeg skal gå hvis jeg ser menneskerettigheter bli brutt!

Jens og jeg har vært på besøk hos en norskfinansiert skole her i nærheten, det var en spennende opplevelse. Plutselig satt vi mellom masse nordmenn og så på små barn som fremførte godt innøvde sanger og rim mens hvitingene satt å prøvde å klappe i takt... ikke lett! Men de hadde noen skikkelig fine ting på gang da. Skole med 500 elever støttet av norske faddere. De hadde også arrangert workshop på skolen for barnas mødre om omskjæring av kvinner. Et svært nedhysjet tema. Jeg skal prøve å komme i kontakt med en organisasjon som jobber med det her nede.

Jeg har også vært i kontakt med en organisasjon som heter National Youth Council som er en paraplyorganisasjon for alle som jobber for og med ungdom her nede. Jeg håper de kan hjelpe meg med i komme i kontakt med engasjerte gambiske ungdom.
Ungdom i Gambia defineres forresten som aldersgruppen 13-30 år (!)

Ennå har jeg folk og kontakte og steder jeg har planer om å besøke så det var litt om hvordan arbeidet går her nede. Har ikke så mye tid til hjemmelengsel lenger heller.
Men dere er jo der i bevistheten min da. Send meg gjerne mail og fortell hvordan det går den som føler for det!

Klemmer fra Tijan

Morsom reklame

Ja, ikke lenge etter Håvars oppfordring, syklet jeg i går forbi et ganske så festlig skilt langs veien. Se på det her:

Kjempe personlig post...

Da var den her... Jeg har ventet på den lenge, og nesten begynt å tro jeg slapp unna. Jeg merket den ikke så lett, den smøg seg innpå som en katt en mørk natt. Det tok noen dager, det var en prosess før jeg skjønte hva som foregikk. Hjemmelengselen har kommet over meg. Ingen heftige gråtende netter, bare et savn, en følelse av at noe mangler. Et savn etter hjemmelaget pizza. Etter å putte snø i nakken til lillebror. Etter å ha på seg tjukk ullfrakk og skjerf og lue og votter. Etter å ha alle de gode vennene mine rundt meg, etter en god fest med venner som kjenner meg og som jeg stoler på. Det hele startet så vidt med mange koselige mailer hjemmefra. Så tikket det inn et par meldinger på mobilen om snøfall (aldri, hadde jeg trodd dette ville være en utløsende faktor til hjemmelengsel), så fulgte en telefonsamtale med Ane, og så en med lillebror og mamma. Men begeret rant over nå i helga da jeg og Jens kjøpte oss en flaske rødvin. Dette hadde vi prata om lenge, og for første gang siden vi ankom Gambia skulle vi kose oss med vin. Og like sikkert som at rødvinssmaken i munnen var en etterlengtet opplevelse, dukket det opp assosiasjoner til lange, dype og lattermilde vinnetter, koselige fester og varme venner. Plutselig for første gang (på ordentlig) her i Gambia satt jeg og Jens og mimra om felles kjente og ukjente, om sundsand og glade dager på forbredelsesuker osv. Det var jo virkelig på tide, samtidig som det var å oppdage en blåveis du har fått uten å ha lagt merke til det.
Så alle dere som føler dere truffet nå, (pluss endel flere); jeg savner dere masse! Og jeg bruker (dessverre) nå det overskuddet jeg har fått samlet opp igjennom ved få hodet over vannet her i Gambia til å tenke på hvordan dere har det der hjemme og av og til skulle jeg til og med ønske jeg kunne fryse litt sammen med dere. Men dette har jeg vært forbredt på, så jeg klarer meg fint.
Glad i dere alle sammen! Ikke frys, sett på varme klær, og ikke drikk dere i hjel på kakao eller no. Jeg skal nyte neste høst med kalde mørke netter med dere. Og (atter) en gang skal vi dele en flaske rødvin og tenne stearinlys og høre høstvinden suse utenfor tykke vegger av tre. Vi skal snakke om livet, om verden og om andre ting det er fint å snakke om.

Christian

En kort historie jeg må fortelle

Her for et par uker siden skjedde det meg noe merkelig. Det skjedde da jeg var på tur rundt i bygda for å lete etter sted og bo for min kjære familie som kommer på besøk. Jeg satte meg på sykkelen og tråkka ned til den nærmeste stranda (ca 10 minutter). Jeg skulle tråle stranda for steder å overnatte, og sjekke priser. Da jeg sykla ganske fort i strandkanten kommer det en fyr løpende som roper etter meg. Forsåvidt ikke uvanlig, det er nok av folk som er mer enn hyppe på å slå ann en prat med en ”toubab”. Men hva denne mannen skrek etter meg er hva som gjør denne historien verdt å fortelle.

”Hey, toubab”
Det vanlige. Det hele har blitt en rutine for meg. Jeg snur meg og hilser, for å ikke være overlegen, men sykler med samme fart for å demonstrere at jeg har dårlig tid, og ikke kan stoppe opp å prate. Da må han heve stemmen ennå mer for å nå frem til meg, og jeg trodde først det var grunnen til at han hørtes så sint ut.
”You have to watch out for these females, they can give you AIDS, you know”. På en heller dårlig engelsk er det ganske morsomt sagt, han skjønner at turisten ser langt etter de fantastisk vakre gambiske jentene, samtidig som han minner meg på at jeg må bruke kondom for å være forsiktig liksom... Jeg ler, setter opp tommelen og snur meg for andre gang mot mannen. Jeg møter et ansikt som først og fremst er forfjamset og overrasket over min reaksjon. Men i dette ansiktet ser jeg også en enorm frustrasjon og en dyp sorg. Paff sykler jeg videre. Det tok meg 5 minutter å forstå hva som hadde hendt. Dette var den nærmeste stranda til Gambias offentlige sykehus.
Han hadde nettopp fått vite det...

Christian

Jeg og trekkfuglene

Det er ikke lenger bare på denne bloggen jeg formidler mine følelser og opplevelser om fra Gambia. Romerikes Blads ungdomsavdeling Zoom har innført en reisespalte med ungdom fra Romerike, hvor man kan lese ett reisebrev i uka, og der tror jeg jeg kommer til å skrive hver 4. uke.
Vil du lese det første, klikker du på overskriften til den posten her!
Der kommer også Brita min kjære fredskorpspartner i India til å skrive hver måned. Innmari artig at vi fikk til detta ass....

Tijan